Med spredte smell i kvelden utenfor feirer presidentens tilhengere hans tredje innsettelse. På TV er alle de vanlige 100 kanalene enten slått av eller de sender seremonien. Det hele har preg av et vekkelsesmøte med Daniel som gjentar og gjentar at det er folket som er presidenten. Bak spilles Give peace a chance med Sandinistenes egen vri på lyrikken. Til høyre for presidenten sitter førstedamen og smiler underlig med knallrød lebestift, til høyre for henne sitter en prins fra Spania. Til venstre for presidenten sitter Hugo Chávez og til venstre for han igjen sitter Irans Ahmadinejad og kona i niqab. Hun sitter på feil side av tolken og om hun ikke har gått på spanskkurs må hun kjede seg skrekkelig i kveld. Fra Washington, og sikkert også fra Oslo, ser det hele ganske skummelt ut, men i kald krig og kjærlighet går alt ann for Daniel.
Ja det her er tankevekkende.Og sant nok virker det skremmende. Mange spør meg om hvordan det var å reise til Nicaragua. Og jeg kan fortelle om kjempefin ferietur og det å være sammen med familien. Men i tillegg har jeg jo lyst til å si noe om Nicaragua også.
SvarSlettJeg går ut fra at de som spør vil ha noen betraktninger fra et vitne (husk 10 dager er alt jeg har som vitne) Det politiske er ikke lett å forstå. Gode gamle 70-tallssynet om rett og urett, feil og riktig gjelder ikke lenger. Må vel bare innrømme det. Så da svarer jeg så lenge og vel at jeg ser de som har spurt hvordan var det i Nicaragua mister interessen før jeg har kommet til det viktigste i talen min som 10-dagers vitne : I Nicaragua må det bygges veier! Jeg henger meg på samferdselspolitikken! Hvem skulle trodd det om bestemor!
Nei hujedamej som mor til Emil i Lønneberget brukte å si når hun skulle starte et langt resonnement og prøve å finne ut av verden. En får følge med, lese og diskutere! Det er iallefall en sannhet som holder - fra 70-tallet til i dag!