Lykkejegere

Vi har vært her i tre måneder allerede! Det første visumet har derfor nå gått ut og vi måtte til migrasjonskontoret for å søke om tre nye måneder. Slike kontor omtales ikke i de beste ordelag i Lonely Planet og våre egne erfaringer fra visumprosesser i andre land gjorde heller ikke at vi gledet oss til denne dagen. Ola husker en svett formiddag foran skranken på visumkontoret i Colombo, Sri Lanka, da en sidemann i sarong så hans norske pass og pekte innover på de saktegående byråkratene i koloniale kontorhabitter mens han sa “Ja, men så see på de da! De gjør jo ingenting!” på kav bergensk. Han var tamil og måtte søke om å få besøke hjemlandet sitt. Her i Estelí er forholdene mindre enn i Colombo, men køene strakk seg ut på gata. De fleste av med-køståerne våre var nicos som var hjemme på juleferie fra Costa Rica, USA og Europa. Der jobber de for å sende penger hjem til familiene. Vi stod først i kø for å kjøpe søknadsskjema, så stod vi på nytt for å levere de innfylte skjemaene bare for å få vite at vi måtte ha kopier av alle visumene og derfor måtte ut å kopiere og stå i kø en gang til. Tilslutt fikk vi betalt for å få sendt passene av sted til Managua for behandling og forhåpentligvis nye stempel. En halv dag tok det, men mot normalt fant Ola roen i køen. Det var tanken på vår situasjon som midlertidige immigranter her i forhold til situasjonen for de andre som jobber og sliter i lavstatusjobber i vesten som framkalte ydmykheten som skulle til. Vi er lykkejegere her og føler oss i alt det daglige som velkomne. De er lykkejegere i vår del av verden og må tåle mye dritt. Skriver vi at det er uutholdelig lett å være norsk i verden er det selvfølgelig kokettering. Det er dejlig å være norsk i verden, men ikke uten bismak på et migrasjonskontor i Nicaragua.