Que te vaya bien!

Nå drar vi snart hjem til Norge! Det får forklare hvorfor det har blitt så lite blogging i det siste. Fokuset har vært mot livet her i Estelí heller enn på det å fortelle om det. Snart får dere alikevel høre historiene rett fra kildene. Vi har mye å fortelle fra den siste tida som har vært både travel og fin. Det er trist å reise. De siste tre dagene har vi hatt avskjedsfest i ett sett. I barnehagen (hulk), med jobben til Eilen (hikst) og med venner (buhu). Piñataer og kaker og gode klemmer. Så lett det er for oss å dra, men så trist å si ha det bra. Så trist at nå, tidlig på morgen noen timer før avreise, skal jeg bare si farvel - que te vaya bien, til én trofast venn. Mazdaen.

Den har gjort en god innsats i det siste. Her er et bilde fra turen med Israel og en frøkollega for å se på villmais i Chinandega. Når blir neste gang vi får se sola gå ned over rismarker og vulkaner i horisonten?

Miraflor -vår lokale tåkeskog har vakker natur og elendige veier. Perfekt for mazdaen. Lasteplan er tingen. Og her i landet er det lov å bruke det til det meste. Her har vi for eksempel fått ombord en politidame og en overkul fetter. 

Vi hadde en superfin tur på besøk til familien til Suzy for to helger siden. Maia og Indira lekte med kattene mellom appelsintrea. William og Elian fiska i et vann. Tora og Gunnar rauta til kuene og lo hele veien. På bildene over er Tora litt utslitt og ba om å få sitte på pappas fang, mens Maia sa at nå var det på tide at hun også fikk stå på planet som vanlige folk. Greitt det, når man er i Nicaragua og kjører melkeruta.

Det er ikke sånn at det aldri har vært trøbbel med mazdaen. Den hadde hatt et litt tøft liv før den kom til oss, og den ble aldri helt god i differensialen for eksempel. Men den har aldri hatt noen kritiske sammenbrudd på upassende steder. Og selv det å få fiksa en bremse kan bli et lite eventyr i Nicaragua. Vi fikk for eksempel et par ekstra timer i Chinandega. Det var ikke vanskelig å finne et verksted, men på samme måte som på sjukehuset her så må man selv ut å kjøpe de delene/medisinene som mekanikeren/doktoren bruker. Det var ikke så helt lett å finne en regulator for bremseklossen og det tar litt tid å legge på nye lameller (man skifter ikke hele klossen hvis bare lamellen er gåen). Da vi kom tilbake hadde mekanikeren låst nøkkelen inne i bilen og vi måtte hente byens låsmester for å få åpnet den igjen. Han var advokat, kunne lage ID papirer og var altså spesialist på å åpne låste biler. En god kombinasjon i et land hvor alle må ha flere enn et bein å stå på. Alt ordnet seg -som alltid.

Farvel til garasjen også. Får vi noen gang igjen en garasje med monstrea og orkidéer oppetter veggene?

Nå drar vi.

På den andre siden

Det er mange prosjekter i Nicaragua. For barn, for kvinner, for de med spesielle behov, for de som er rammet av naturkatastrofer, for småbønder osv. De er startet av folk som vil gjøre noe med uretten de ser og støtten kommer fra utlandet. Norge for eksempel. Og jobben til Eilen er jo nettopp kommet i stand gjennom et slikt prosjekt. Det er veldig mye bra, men også ganske mye problematisk, å si om den store mengden "utviklingsprosjekt" som finnes her, men denne lille saken her handler om hvordan endringen i den økonomiske makten i verden ser ut her fra den andre siden, fra et land og en barnehage på mottakersiden i det store utviklingsspillet. 

På bildet over ser dere Eilen og Tora i demonstrasjonstog mot en foreslått endring i en gammel budsjettregel som sier at 6% av statsbudsjettet skal gå til høyere utdanning. Det er IMF som visstnok har foreslått kutt og gammelsosialistene i universitetssystemet fikk seg en etterlengtet protestmarsj og mulighet til å lange ut mot pengefondet og imperialismen. Men de fleste var vist enig i at dette var mest symbolsk. For det er ikke lenger vesten som bestemmer hvor mye og til hva Nicaragua skal få støtte. Nylig ettergav Iran en gjeld på rundt $164 millioner og lovet nye utviklingslån. Venezuela pumper inn $500 millioner i året. Og mens USA stiller krav til budsjettinnsyn og denslags er det andre spilleregler som gjelder for denne regjeringen. De har selvfølgelig sett at USA og Europa sliter, at det er andre land i verden som ser ut til å kunne gi bedre økonomisk drahjelp framover. Og det er nettopp den gamle økonomiske maktens fall som nå rammer barnehagen til Maia. Cristal, som den heter, ble startet av en ildsjel fra Spania for noen år siden og konseptet går kort fortalt ut på å inkludere barn med forskjellig sosial bakgrunn og evner i samme barnehage/skole. Vi har i grunn mest tenkt på det som en litt mer "europeisk stil" barnehage helt til vi forrige uke fikk høre at det er krise. Finanskrise. For spanjolene som har støttet de barna som kom fra hjem som ikke har penger til å betale har selv ikke lenger penger til å betale. Nå skal barnehagen lage seg ny nettside for forhåpentligvis å kunne tiltrekke seg nye sponsorer. Og på fredag blir det innsamlingskonsert. Kan Cristal komme seg styrket over kneika? Vi håper det.

Fra fincaen II

Vi ble bedt tilbake til Jeydis finca helgen etter for å feire bursdagen til faren hennes. Sola skein og jentene hadde valgt sine egne kjoler. På veien fikk de haik med ei dame til hest. Først Tora, så Maia. Sånn kom de over elva som nå rant rolig og bedagelig der det flommet sist helg.

Og fest blei det. Med kake, piñata, rom og alt annet som hører med. 

Musikken ljomet over jordene og Tora fikk svinga seg på terassen. Hun har latinorytmene inne og hadde vi fortsatt å bo her hadde hun sikkert lært seg å gå i høyhæla sko på skogsbilveier også.

Ola fikk prata litt frø uti skuret. Her dyrker alle kreolsk mais -genetisk sjølblanding. Spennede for de som er i bransjen. 

Ellers har de siste dagene vært litt preget av noen ulumskheter som vi sporer tilbake til et restaurantbesøk i forrige uke. Det er vel en del av pakka det, i tropene. Men nå er begge jentene tilbake i full vigør. Maia i barnehagen og Tora med kamerat Gunnar. De har det veldig fint sammen de to.

Fra fincaen

 

Vi bor i en by, men egentlig er vi på landet her i Estelí. Nicaraguas svar på Klæbu var det en som mente. Det stemmer ikke helt for det skal bo over hundre tusen her, men at det er et jordbruksområde er det ikke tvil om. Det virker som de fleste har flyttet til byen i løpet av de siste to generasjonene og nesten alle har nær familie på en liten gård - en finca. Og livet på landet er det virkelige livet; dit en drar for å roe ned og ha det fint med familien. Temmelig likt den norske hytta altså. Bildene her er fra fincaen til norgesvennen Jeydis. Vi hadde en kjempelørdag. Vi fikk sopa de gallo, som er det en lager når en skal kose seg stort på landet. Så kom uværet. Trær knakk i vinden og regnet dundra ned. Maia og Tora lo og hoia når vi etterpå, med en diger kål og en pose mango, tok oss opp langs flomelva for å finne ei brukbar bru.

Som lesere av denne bloggen vet så har vi en slags finca her i hagen og vi. Om ikke vafler kan konkurrere med kokt høne så var det allikevel stas med besøk av Omara og en liten del av storfamilien hennes her en dag.

 

Og jammen var det søndagsbesøk som dreiv oss ned til Granadaområdet sist helg også. Men tro til den grønne tråden i denne bloggen viser vi heller bilder fra naturen enn fra middagsbordet. Vi var nemlig også oppe på vulkanen Mumbacho. Det var et magisk sted. Jungelen veltet seg ned i det gamle krateret som fremdeles lukta svakt av svovel. Bregnene er fra en annen tid på jorda, før blomstene til og med. Også bare det å vite at det bor pumaer der... 

17. mai!

Vi ligger noen timer etter her i Nicaragua. Men 17. mai hadde vi -og her kommer endelig bloggposten om det. Maia fikk besøk av mamma og pappa og feira dagen i barnehagen. Vi viste fram et lite stykke Norge. Først hadde mamma dukketeater om Bukkene Bruse også lekte vi stykket etterpå. Så viste vi fram bilder fra Norge på veggen; fra hjemme på Keyserløkka og fra barnehagen i Tøyenparken og fra turer i skogen, på fjellet og på fjorden -både sommer og vinter. José Manuel kunne tenke seg å flytte over til snøen for å hoppe fra hyttetaket med det samme. Flere av dere som leser denne bloggen ble vist fram der på veggen til stor undring og beundring. Også viste vi bilder av 17. mai barnetog og kongefamilien (ja sånn har det blitt). Litt potetløp og kake ble det også tid til og de ande var enig om at det var gøy selv om vi ikke hadde piñata på festen.

Tora var hjemme med Carmen og Gunnar, men hun fikk også merke at 17. mai er litt spes for vi fortsatte feiringa hjemme. På bildet under ser dere at paparazzien har tatt Tora og Gunnar på fersken i det de deler en is.

Fordi vi liker alt det grønne tar vi med et bilde fra skogtur i Jinotega sist helg også.

Det gror

I dag var det hagearbeid i patioen i barnehagen. Maia og de andre rydda og raka i ugrasset som har vokst opp de siste ukene. Neste uke skal alle ungene ha med seg ei plante hver for å pynte opp lekeplassen med. Vi har ikke noe bilde av akkurat det, men vi har tatt noen andre bilder i dag som også viser at det spirer og gror som bare det i Estelí nå. Over ser dere avokadoene på treet i hagen vår. Vi klatrer opp og kjenner på de og gleder oss til de blir modne. I mellomtida gasser vi oss i supergod mango, for nå er de så modne at vi for første gang har opplevd nedfallsmango.

Grunnen til at det gror er selvfølgelig at regntida har begynt. Her er et bilde fra bakgården vår som viser hvordan det regner når det regner her. Vi har ikke svømmebaseng selv om det ser sånn ut. Men vi lurer på om naboen har kommet i skade for å tette igjen avløpet der ute i forbindelse med oppussing av sin egen bakgård. Heldigvis er det en del å gå på før det flommer inn over trappa. Og som dere ser så er plantene fornøyde.

Mange av plantene her er fornøyd med lite. Det finnes til og med en slags plante som vokser på telefonledningene! Tilandsia heter de visst. Dette bildet er fra borti gata.

Også er det den planta her. Den har vokst inn gjennom en sprekk i veggen og ser ut til å slå seg ned i dusjen. Bare hyggelig det. Dusjen vår er forøvrig av den varianten som varmer opp vannet med varmekabler inne i selve dusjhodet. Vi har aldri hørt om noen ulykker med den, men vi er forsiktige med å strekke oss siden det første navnet Ola lærte på denne modellen var "the Colombian suicide shower". Huset vårt er altså ikke helt tett. Når det regner er det teltturstemning her inne. Og når det virkelig bøtter ned så slutter også taket å virke noen steder. Vi var en tur oppå der for å inspisere i dag. Der møtte Maia en av takkattene og vi valgte å tenke mer på de lekasjene mañana.

Agua

Skal du ha vann? - spør vi. Agua! - sier Tora. For hun elsker agua i alle former; i dusjen, i glasset, i søledammen og i sjøen. Og nå ser det ut til at hun skal få mer regn å leike i også. For den tørreste tida er over her oppe i Estelí og det kommer nesten daglig ei byge. Det frisker opp et landskap som i det siste har blitt ganske tørt og støvete. Men vi har ikke hatt noen mangel på sol og godvær.

En glad gjeng på tur. Sammen med vår venn Henrik tilbrakte vi påskeuka på Corn Islands, to paradisiske øyer utenfor Nicaraguas karibiske kyst. I begynnelsen bodde vi hytta på bildet over, et slott av drivved og palmeblader helt i strandkanten. Strømmen, det lille man behøvde, kom fra vind og sol og Derek og Anna serverte maten til gjestene i de fem hyttene de leide ut rundt et stort felles spisebord. Her ute på Litle Corn Island var det ingen veier og biler, bare stier. Henrik og Ola børstet rusten av sine hønngamle dykkesertifikat og hadde noen fantastiske undersjøiske opplevelser på korallrevene utenfor. Ellers gikk det i bading, rusling på stranda og i den frodige skogen, hengekøying, leik og lesing (blant annet en suveren barnebok fra det norske vestlandet som het Vaffelhjarte) og en og annen kald forfriskning.

Over ser dere Maia tegne med Jose Maria fra Argentina. Han var en av de trivelige typene vi traff på reisa. Helt spesielt trivelige var Gulio og Theresa som dreiv vertshuset vi bodde på på Big Corn Island. Bilen til Gulio røper nasjonaliteten, men maten som Theresa lagde var enda mer åpenbart italiensk -helt utsøkt. Og om en var tørst var det bare å kutte seg ei kokkosnøtt. En gang i gamledager var det tøffere tilstander ute på disse øyene, den gangen pirater som Henry Morgan spredte frykt og gravde ned skatter mellom palmene der. Familien hans har fremdeles en diger villa ute på klippene og vi leita litt rundt etter kisteforma buler på plenen.
Som dere ser av det siste bildet til høyre var vi alle veldig glad for å ha Henrik på besøk. Siden den gang har Ola vært en jobbtur i gamle Europa og resten av gjengen har holdt full fart fremmad her hjemme i Estelí.