Evig sommer

I år blir det to sommerferier. Her i Nicaragua er nemlig årets lange ferie for ungene i desember og januar. Utrolig nok kan vi også denne sommerferien være sammen med de kjære besteforeldrene. Vanligvis er det vi som inntar deres hus og hytter, men nå er det de som kommer til oss. Mormor Ella og bestefar Erling er på besøk -og jammen er det stas!

Med bestefar i jungelen! Me Tarzan, you Jane.

Maia har vært guide i Estelí i noen dager. Nå vet mormor og bestefar hvor de viktigste severdighetene ligger: Eskimo iskrembutikk, lekeapparatene i Parque Central og bruktbutikken med leker fra Amerika. For etter en fin helg oppe i tåkeskogen i Miraflor har vi holdt oss her i byen. På dagen jobber Eilen på universitetet og Ola på hjemmekontoret.

Her fra et sjeldent rolig øyeblikk foran barne-tv'en. Dypt urettferdig bilde.

I dag besøkte vi en av bærebjelkene i Estelís økonomi. Tobakken stod grønn på jordet når vi kjørte til fjells i helga og i dag fikk vi se hvordan de ruller tjukke sigarer av den.

Lykkejegere

Vi har vært her i tre måneder allerede! Det første visumet har derfor nå gått ut og vi måtte til migrasjonskontoret for å søke om tre nye måneder. Slike kontor omtales ikke i de beste ordelag i Lonely Planet og våre egne erfaringer fra visumprosesser i andre land gjorde heller ikke at vi gledet oss til denne dagen. Ola husker en svett formiddag foran skranken på visumkontoret i Colombo, Sri Lanka, da en sidemann i sarong så hans norske pass og pekte innover på de saktegående byråkratene i koloniale kontorhabitter mens han sa “Ja, men så see på de da! De gjør jo ingenting!” på kav bergensk. Han var tamil og måtte søke om å få besøke hjemlandet sitt. Her i Estelí er forholdene mindre enn i Colombo, men køene strakk seg ut på gata. De fleste av med-køståerne våre var nicos som var hjemme på juleferie fra Costa Rica, USA og Europa. Der jobber de for å sende penger hjem til familiene. Vi stod først i kø for å kjøpe søknadsskjema, så stod vi på nytt for å levere de innfylte skjemaene bare for å få vite at vi måtte ha kopier av alle visumene og derfor måtte ut å kopiere og stå i kø en gang til. Tilslutt fikk vi betalt for å få sendt passene av sted til Managua for behandling og forhåpentligvis nye stempel. En halv dag tok det, men mot normalt fant Ola roen i køen. Det var tanken på vår situasjon som midlertidige immigranter her i forhold til situasjonen for de andre som jobber og sliter i lavstatusjobber i vesten som framkalte ydmykheten som skulle til. Vi er lykkejegere her og føler oss i alt det daglige som velkomne. De er lykkejegere i vår del av verden og må tåle mye dritt. Skriver vi at det er uutholdelig lett å være norsk i verden er det selvfølgelig kokettering. Det er dejlig å være norsk i verden, men ikke uten bismak på et migrasjonskontor i Nicaragua.

På'an igjen

Estelí, 10. januar 2012. Ola Hoel Larsen rapporterer direkte fra innsettelsen av El Presidente Daniel. Bildet over har ingenting med saken å gjøre.

Med spredte smell i kvelden utenfor feirer presidentens tilhengere hans tredje innsettelse. På TV er alle de vanlige 100 kanalene enten slått av eller de sender seremonien. Det hele har preg av et vekkelsesmøte med Daniel som gjentar og gjentar at det er folket som er presidenten. Bak spilles Give peace a chance med Sandinistenes egen vri på lyrikken. Til høyre for presidenten sitter førstedamen og smiler underlig med knallrød lebestift, til høyre for henne sitter en prins fra Spania. Til venstre for presidenten sitter Hugo Chávez og til venstre for han igjen sitter Irans Ahmadinejad og kona i niqab. Hun sitter på feil side av tolken og om hun ikke har gått på spanskkurs må hun kjede seg skrekkelig i kveld. Fra Washington, og sikkert også fra Oslo, ser det hele ganske skummelt ut, men i kald krig og kjærlighet går alt ann for Daniel. 

Ferieminner

Godt nytt år! Vi sa vi skulle skrive mer i morra, men det ble altså neste år. Vi har feriert så hardt med bestemor Kirsti og onkel Kyrre at det ikke har blitt tid og anledning til blogging.

Julaften var fabelaktig. Julematen tilberedte vi på grillen og vi satt ny rekord med 13 mennesker rundt utebordet når middagen ble servert. Vår extended family omfattet Ragnhild, Mari, Elin, Carmen, William, Gunnarsito, Elian, i tillegg til oss vanlige og Kyrre og Kirsti. Ai ai - det var en fin kveld. Legg merke til at desembernattetemperaturen i Estelí oppleves forskjellig av forskjellige folk. Noen har lue, andre har lett prinsessebekledning.

Så ble det skikkelig varmt. Sammen med K&K kjørte vi nedover og sørover. Etter en liten rundtur i lavlandet rundt Granada endte vi opp i et herlig feriehus på de øde strendene i sør. Det gikk i lesing og prating og leik til lands og til vanns. Det var godt å være der. Sammen. Brølapene i mangotrea så onkel og bestemor vel avgårde. Det var bra de dro klokka tre på natta for å nå flyet hjem på lille nyttårsaften, for hvis vi hadde vært helt våkne hadde det blitt altfor trist. Vi andre fikk tre netter til enda litt lenger sør ved stillehavet. Der fikk vi vært mer sammen med Ragnhild og de, før vi igjen satte kursen opp til hverdagen i Estelí.