God jul

Endelig kom bestemor!

 Og hun kom sammen med onkel trebein!

Og samtidig kom Ragnhild og to andre venner! Så Eilen tok en jentetur til Miraflor i går. Og vi andre storkoser oss i huset, i byen og på tur i marka med mazdaen.

Her viser vi lekeplassen i Parque Central. Så mye å vise fram og egentlig ingen tid til blogging nå, men nå vet dere at vi har det veldig bra i adventsinnspurten. Mer i morra -og god jul!

¡Feliz cumpleaños Tora!

Gratulerer med dagen Tora! Det var snø og vinter da du ble født og det er sol og sommer når du blir ett år. 

Fyrverkeriet på det øverste bildet gikk i lufta i forbindelse med åpningen av museet på plassen utenfor her vi bor. Vi syns det kan feire Tora og. Hun er med høyt og lavt, til vanns og til lands, og suger inn inntrykk med forundring, smil og en forbausende ro. Nylig har hun imidlertid lært seg å si nei med kraftig hoderisting og hennes store framskritt er like ved gange. 



Alle disse bildene er fra de siste to-tre ukene, men ingen er fra de siste tre dagene. For nå er det Tora som har vannkopper og den elendige sykdommen er ingen spøk når du har såpass liten plass til så mange vabler. Men det verste er over nå!

Varm advent

Nettene er lange og en slags kulde har satt inn i Estelí. Maia har kalender og det står strålende plastikkjuletre i butikkene, så noe er i gjære. Men nå venter vi veldig på at bestemor og onkel Kyrre skal komme og få julestemninga helt på plass. I helgen dro vi på oppdagelsesferd til Laguna De Apoyo og Granada sammen med Kim og Jørgen. Bildet over og under er fra bryggekanten ved Apoyo -en vakker vulkansjø med naturlige varmekabler og irrgrønn skog ned langs de gamle kratersidene.

Granada er det mye å si om, men i denne omgang nøyer vi oss med å vise et bilde av det de her kaller Mono Araña, eller edderkoppape på norsk. De henger lett som bare det i en grein etter haletippen. Denne var med i en gjeng som var plassert ut på en liten øy i den store innsjøen ved Granada, Lago Nicaragua. Tora hadde veldig tenning på disse apene. Samme typer på en måte.

Slange!

Endelig kan vi bringe en historie som vil glede Ylva nede ved Naturhistorisk på Tøyen! Det var på søndagstur i verneområdet Tisey at vi møtte denne dama. Maia gikk først oppover bakkene da hun og Eilen plutselig hoppet baklengs på stien. Bak kom Ola og Tora og skjønte raskt hvorfor de der framme hadde fått seg en støkk. En slange på omtrent hallvannen meter buktet seg over stien! Hun virket hverken særlig redd eller sinna og vi kunne på trygg avstand beundre det fascinerende dyret. Skrekkblandet fryd er en fenomenal følelse. Var det en korallslange? Er ikke i så fall den blant de farligste? Hjemme igjen forsøkte vi å bestemme arten på internett og kom fram til at vi nok hadde møtt en art i den ufarlige Lampropeltis slekta. Den ligner til forveksling på korallslangene, men den skiller seg ved at den røde hovedfargen deles opp av bånd som er svarte ytterst og gule inni, mens korallslangens bånd er gule ytterst og svarte inni. Huskeregelen er "Red on yellow will kill a fellow, but red on black is a friend of Jack" 

Moro. Ola som har studert tropisk økologi i nabolandet Costa Rica en gang for elleve år siden koser seg med gjensynet av bromeliader og andre neotropiske spesialiteter og om ikke Wikipedia hadde kommet hukommelsen i forkjøpet, kunne han fortalt at akkurat dette fenomenet, at en ufarlig art ligner til forveksling på en farlig art, er et eksempel på mimicry -at den ufarlige arten har evolvert trekk som skremmer bort predatorer fordi de assosieres med fare. Lure greier.

Det nederste bildet er fra seinere i dag og er tatt med for å berolige bekymrede lesere. De røde prikkene dere kanskje kan se noen av i ansiktet til Maia har ingenting å gjøre med slangen, men er restene av forrige ukes vannkopper. Bildet er fra 1500 m.o.h. og som dere ser er det friskt og kjølig der oppe.

Til å gråte av

Maia har fått vannkopper, og det noen skikkelig fæle noen også. Nå er vi hjemme alle sammen og passer på hverandre som best vi kan.  Etter råd fra venner og doktor bader Maia i kamomilleoppkok og har samtidig funnet ut at kamomillete lindrer litt inni og. Men egentlig er det jo ikke annet å gjøre enn å holde ut til kroppen får bukt med viruset.

En ting vi gjør for å holde ut er å lese Charlie og Sjokoladefabrikken som Jørgen og Kim hadde tatt med seg fra Norge. Den er så bra at Ola får gråten i halsen av å lese i den.

I går, etter at vi akkurat hadde lest om hvor ille den fattige Charlie hadde det før han finner gullbilletten, banket det på døra. Utenfor stod en gutt som spurte om han kunne få noe mat. Dette er noe vi ikke har skrevet om her på bloggen enda, nemlig fattigdommen og at mange barn og gamle ikke har nok å spise. Dette er en stor trist ting. Vi mangler ingenting her, mens de noen kvartal bortenfor har jordgulv. Gutten fikk den porsjonen som var igjen av middagen vår. Han ble glad, men det skal ikke være sånn.

Tre menn og en baby

Våre venner Jørgen og Kim er på besøk i Nicaragua. På mandag, mens Eilen var på jobb og Maia var i barnehagen, dro vi andre fire på tur til Miraflor, et fantastisk fjellområde med frodig tåkeskog og stolte bønder som gjør sine egne ting i sin egen tid. På det nederste bildet står Ola og Tora og beundrer bladene på ei plante som kalles biologens paraply.

Ut i marka

Det har vært noen dagers pause herfra i det siste. Ola er temmelig i villrede om sandinistenes prosjekt etter å ha lest Salman Rushdies Jaguarens smil og søker derfor tilflukt i fortellinger fra den underlige hverdagen i utlandet, korrespondentbrevet.

Vi har kjøpt bil. Etter å ha vært Lysebakkens idealmann, rullende rundt på kjøkkengolvet og  plystrende bak barnevogna i noen uker, meldte behovet seg for en motor. Med bare 10 måneder i landet er strategien just do it. Det er flere bilbutikker langs Interamericana-veien her i Estelí, så jeg begynte der. Her er en test av fordommene dine: Legg sammen assosiasjonen du får når du kobler ordene latinamerikansk og bruktbilselger. Ja, omtrent sånn var det. En karakter fra en Tarantinofilm startet med å forsøke å selge nyimporterte bruktmonstre fra USA og gikk gradvis ned på standarden helt til han ga opp på en antikvarisk landcruiser og enda ikke hadde nådd det prisnivået jeg hadde i tankene. Det var ikke engang vits i å begynne å prute. Derfra førte biljakten meg ut i den uformelle økonomiens bakgater. Vaktmenn og sjåfører og gode hjelpere satt i gang jakten på gode kjøp og jeg fikk en god forståelse av hva vi ikke leita etter. Dører fiksa med skolisser og biler som måtte parkeres mot en vegg "for å spare håndbrekket". Det var derfor som en åpenbaring da sjåføren på jobben til Eilen en dag kom kjørende med en camioneta duble cabina av typen Mazda B2500 i fin form. Motoren så og hørtes fin ut, ingenting rant ut på bakken mens vi prata, og enda viktigere: Bilen var skaffet av en mann vi stoler på. Den hadde til alt overmål seler både foran og bak, og dermed kunne jeg også krysse av for at kjøpet økte sikkerheten i forhold til all annen transport. Breie felger og sota vinduer er ikke harry blant cowboyhatter, rom og ranchera. Så vi kjøpte den. Deretter var det bare å kjøpe forsikring i en liten bod utenfor politistasjonen før vi kunne rulle ut på eventyr. At bildet over er fra et verksted må dere ta mitt ord på at ikke betyr at vi har gjort noe dumt.

Det er selvsagt ikke veien som er målet. På det andre bildet over sitter Tora og jeg på en topp i Estelímarka.

Feiring på nicavis

Hei i Norge! Takk for alle gratulasjonene på bursdagen! Her ser dere et bilde fra bursdagsselskapet hjemme hos oss tirsdag kveld. Adianyel, Athene, Maia og Linda har laget kroner på norsk måte. Maia har på seg den nye pippikjolen som hun fikk av Sigurd og Erlend og co. Stor suksess!


Tidligere på dagen hadde vi bedt en klovn komme i barnehagen for å gjøre spillopper. Pitoco Payaso, som han heter, er pappaen til Gunnarsito. Payaso betyr klovn og derav bajas -for de som synes sånt er gøy. Gunnarsito og familien bor i et hus med en fabelaktig fasade.

Og moro ble det. Med bjørnen sover og sorte gryte på norsk og spansk om hverandre. Piñataen tålte mye, men til slutt spratt karamellene veggimellom. Jammen kan ungene her slå på  piñata -ikke rart béisbol er den store sporten.

Etter barnehagen hadde vi altså selskap hjemme. I tillegg til de tre jentene på bildet over var Milan og noen voksne med. Vi grilla mais (selvfølgelig) og spiste ei fantastisk kake som en hobbykonditorvenn av spansklæreren til Eilen hadde bakt og dekorert med "Felicidades Maia 5".

Fem år!

¡Feliz cumpleaños! -sier alle til Maia i dag. Her står hun sammen med piñataen som skal være med i barnehagen i dag. Piñataen er pynta med solhatt og rosa kjole og det er litt trist at den må til pers i dag. Men bursdag er bursdag! I dag blir det fest hele dagen!

Bonita Torita

Tora har fått en ny venn. Han heter Gunnar, er åtte måneder og født og oppvokst i Estelí. Mellom venner heter de Torita og Gunnarsito. Endelsen -ita eller -sita for jenter og -ito eller -sito for gutter er god latino for at du er en søt smårolling. Gunnarsito er oppkalt etter en kar fra Nøtterøyen som er en god venn av foreldrene. Gunnarsito har vært på besøk sammen med moren sin, Carmen, flere dager nå. Hun er en veldig trivelig dame som vi håper vil være dagmamma for Tora mellom ett og fire på ukedagene framover. Dagmamma pluss lekekamerat, det er fine greier!

Torita bruker høy solfaktor og hun forårsaker høylytte utbrudd om hvor skjønn og bonita hun er. Eller like ofte bonito. For mange syns det er litt forvirrende at hun ofte opptrer i blå klær og dessuten ikke har øredobber.





Såpass populær er Torita at både Maia, mamma og pappa og Tora selv må jobbe litt med å bli vant med at mer eller mindre ukjente jenter og damer i alle aldre løfter henne opp for en klem. Mer enn noe annet er det selvfølgelig veldig fint å møte så mye godhjerta interesse.

Maia fant 20 Cordobas på plassen foran biblioteket i går og dem brukte hun på is og karusell. Det har kommet et veldig godt brukt tivoli til nabolaget. Karusellen var super. Pariserhjulet var det skumleste vi har sett, så vi bestemte oss for å la vær.

Hasta la Victoria Siempre?

 

Når de fleste stemmene nå er telt opp har Daniel Ortega fått omtrent 63% av stemmene. Han gikk på talerstolen og erklærte seieren er vår på tirsdag kveld. Da hadde FSLN supporterne festa i gatene i to dager allerede. Har ikke sett på maken siden vi var i Roma da Italia vant VM i fotball i 2006. Det er stemmerett fra 16 år her og mange av dem som fester i gata er ungdommer. Taperne i valget sier at sandinistene har fuska, mens EUs observatører nøyer seg med å si at det er seriøse problemer med måten valget ble avholdt på. Institusjonen som har ansvaret for gjennomføring av valget anklages for å være partisk, for FSLN. Det er spredte opprør og protester mot resultatet, men her i Estelí står vinnersida helt klart sterkest. Tiltross for protester ser det ut til at Ortega vil fortsette som før med sitt program for "kristendom, sosialisme og solidaritet", og peace and love. USA og EU har tidligere kuttet bistanden i protest mot det de mener er en udemokratisk utvikling, men deres millioner er småpenger i forhold til de to milliardene dollar som Venezuelas Hugo Chávez har støttet Nicaragua med siden Ortega kom til makten igjen i 2006. Pengene brukes på gode tiltak for de fattige, som å gi dem eiendomsrett til jorda og nye blikktak til de enkle husa de bor i. Spørsmålet er hvilke vilkår denne hjelpen kommer på, både for landet og for de fattige. Det kommer til å ta tid å forstå hva som egentlig foregår her, men det er veldig interessant.

Valgekstra!

Det er valg i Nicaragua i dag og i den anledning rapporterer Ola i rollen som politisk kommentator. Spenningen er knytta til om Sandinistlederen Daniel Ortega gjenvelges som president. Han har fått endret grunnloven slik at det skal bli mulig og det virker som de fleste er sikre på at han klarer å beholde makten.

Valgkamp på veggen i Estelí. Å kalle det selviscenesettelse er en undertstatement. Comandante Daniel kjører Mercedes nå og er ikke så ofte ute på hesteryggen.

 


Men symbolene lever. Noen er evigunge. Che er med. Og selvølgelig Sandino. Til venstre: Uncle Sam får så hatten passer på en vegg i Leon. "Yanquie" er noe av det verste du kan være. Ikke uten grunn. Ronal Reagan er en selvsagt deltager på Lonely Planet Mellom Amerikas liste over historiens "top five bastards" på grunn av all elendigheten han stelte i stand her. Iran-Contras-affæren var drøy. 

Maia er med. Men denne muren er ikke malt på en stund, for Enrique Bolaños stilte og vant i 2002. Det mest interessante han gjorde var å bryte opp høyresida og få sin tidligere partifelle og forgjenger i presidentembetet, Arnoldo Alemán, dømt til 20 års fengsel for korrupsjon og tjuveri. Men som et resultat av et intrikat polistisk spill mellom Ortega og Alemán (som en del av det som bare omtales som "Pakten") ble sistnevnte reinvaska i 2009 og stiller nå som opposisjonskandidat igjen. Ingen liten prestasjon når du av Transparency International er utpekt som en av de 10 mest korrupte statslederne i nyere historie. Men Arnoldos rolle denne gangen er tilsynelatende å splitte høyresida slik at den mer populære populisten Fabio Gadea ikke skal nå opp.

Sandinistene er overalt. Mens eliten i byen stemmer til høyre, har FSLN stor støtte blant de fattige og selvfølgelig blant mange av dem som var med på revolusjonen i 70 åra. De to middelaldrende herrene med flagg på bildene her er typiske. Han hadde vært samfunnsfaglærer på videregående skole i Norge. Mulig han er det.

Nå høres fyrverkeri og biler med skranglete merengue i natta utenfor. Og der er det første offisielle resultatet klart: Daniel Ortega vinner med 66,43%

Ut mot havet

 

 Hei igjen! Vi har vært på vår første langtur. Vi suste avgårde til byen Leon sammen med Brynilsens og Alfredo. På veien var det vulkaner. Leon er gammel og slitt, men flott.

 Rundt hjørnet på den gamle katedralen kom to høye damedukker med eget orkester. Maia og Athene hang seg på.

 Leon er stolt over å ha vært hjembyen til Rubén Darío og rundt et annet hjørne kom disse jentene fra Rubens barnehage. Som dere ser er det inn med rosa her og. Enda mer enn i Norge faktisk. Også er de veldig glad i å gå i tog.

 

 Leon er mye varmere enn hjemme i Estelí, så vi dro videre til Stillehavet for å bade! Her står Athene og Maia og mammaene stille i et sjeldent øyeblikk og beundrer solnedgangen.

Så var det rett i dusjen!

 Neste dag dro vi på båttur inn i en mangroveskog som heter Isla Juan Venado. På stranda i elvemunningen var vi så heldige at vi fikk se nyklekte skildpaddeunger. Ekte havskildpaddeunger som skulle slippes ut i havet samme kveld.

 Ekspedisjonen fortsatte innover en mystisk elv som ble smalere og smalere... Og langt der inne møtte vi en krokodille. Cocodrilo heter det på spansk! Lurer på hva som kom først, krokodille eller cocodrilo?

Trøtte og fornøyde satt vi kursen hjem igjen til Estelí.