På den andre siden

Det er mange prosjekter i Nicaragua. For barn, for kvinner, for de med spesielle behov, for de som er rammet av naturkatastrofer, for småbønder osv. De er startet av folk som vil gjøre noe med uretten de ser og støtten kommer fra utlandet. Norge for eksempel. Og jobben til Eilen er jo nettopp kommet i stand gjennom et slikt prosjekt. Det er veldig mye bra, men også ganske mye problematisk, å si om den store mengden "utviklingsprosjekt" som finnes her, men denne lille saken her handler om hvordan endringen i den økonomiske makten i verden ser ut her fra den andre siden, fra et land og en barnehage på mottakersiden i det store utviklingsspillet. 

På bildet over ser dere Eilen og Tora i demonstrasjonstog mot en foreslått endring i en gammel budsjettregel som sier at 6% av statsbudsjettet skal gå til høyere utdanning. Det er IMF som visstnok har foreslått kutt og gammelsosialistene i universitetssystemet fikk seg en etterlengtet protestmarsj og mulighet til å lange ut mot pengefondet og imperialismen. Men de fleste var vist enig i at dette var mest symbolsk. For det er ikke lenger vesten som bestemmer hvor mye og til hva Nicaragua skal få støtte. Nylig ettergav Iran en gjeld på rundt $164 millioner og lovet nye utviklingslån. Venezuela pumper inn $500 millioner i året. Og mens USA stiller krav til budsjettinnsyn og denslags er det andre spilleregler som gjelder for denne regjeringen. De har selvfølgelig sett at USA og Europa sliter, at det er andre land i verden som ser ut til å kunne gi bedre økonomisk drahjelp framover. Og det er nettopp den gamle økonomiske maktens fall som nå rammer barnehagen til Maia. Cristal, som den heter, ble startet av en ildsjel fra Spania for noen år siden og konseptet går kort fortalt ut på å inkludere barn med forskjellig sosial bakgrunn og evner i samme barnehage/skole. Vi har i grunn mest tenkt på det som en litt mer "europeisk stil" barnehage helt til vi forrige uke fikk høre at det er krise. Finanskrise. For spanjolene som har støttet de barna som kom fra hjem som ikke har penger til å betale har selv ikke lenger penger til å betale. Nå skal barnehagen lage seg ny nettside for forhåpentligvis å kunne tiltrekke seg nye sponsorer. Og på fredag blir det innsamlingskonsert. Kan Cristal komme seg styrket over kneika? Vi håper det.

Fra fincaen II

Vi ble bedt tilbake til Jeydis finca helgen etter for å feire bursdagen til faren hennes. Sola skein og jentene hadde valgt sine egne kjoler. På veien fikk de haik med ei dame til hest. Først Tora, så Maia. Sånn kom de over elva som nå rant rolig og bedagelig der det flommet sist helg.

Og fest blei det. Med kake, piñata, rom og alt annet som hører med. 

Musikken ljomet over jordene og Tora fikk svinga seg på terassen. Hun har latinorytmene inne og hadde vi fortsatt å bo her hadde hun sikkert lært seg å gå i høyhæla sko på skogsbilveier også.

Ola fikk prata litt frø uti skuret. Her dyrker alle kreolsk mais -genetisk sjølblanding. Spennede for de som er i bransjen. 

Ellers har de siste dagene vært litt preget av noen ulumskheter som vi sporer tilbake til et restaurantbesøk i forrige uke. Det er vel en del av pakka det, i tropene. Men nå er begge jentene tilbake i full vigør. Maia i barnehagen og Tora med kamerat Gunnar. De har det veldig fint sammen de to.