Jentene i Havanna

 

Ja, her skjer det ting. Tiltross for forsikringer om det motsatte fikk vi plutselig vite at vi ikke fikk forlenget visumet vårt uten å dra ut av landet. Så da var det ingen annen råd da enn å ta en utenlandstur. Vi tenkte fort og hardt på hvilket naboland vi hadde mest lyst å dra til og endte på Cuba. Så her ser dere Tora og Eilen på en av verdens mest kjente promenader, El Malecón i Havanna.

Vi bodde hos familien Esquivel som leier ut rom til turister av typen Casa Particular. Det var fantastisk trivelig. Bestemor i huset var på Fidels alder og fant tonen med Tora.

Vi storkoste oss i Havanna. Stor, slitt, og vakker. Vi var til og med på museum, et flott kunstmuseum og et revolusjonsmuseum hvor bildet over er fra. Mannen på bildet er Camilo Cienfuegos. Vi tar han med her fordi han minnet oss om bestefar Håkon. Han hadde likt seg i Havanna trur vi.

 Bilene er som landet. At det går er helt utrolig.

Vi håper vi kan komme tilbake hit en gang.

Hanepane

Her en morgen ble vi vekket av hanegal. Siden det er mange fjærkre i nabolaget er vi vant til et vist spetakkel på morgenkvisten og vi våkner vanligvis ikke av det lenger. Naboens tortilla skal bakes, bikkjene skal bjeffe og den nye dagen skal møtes med høy radiomusikk. Og har du ikke våknet før, så har kommunen tatt ansvar og installert en lur oppe i sentrum som hyler som en flyalarm klokka seks (den sier fra når lunsjen begynner og slutter også). Men denne dagen var det altså en hane som vekket oss. Han stod nemlig rett utenfor kjøkkendøra. Tora og Maia var over seg av begeistring da vi kom ut og fikk se den. Han bruste med fjøra og var ganske fornøyd med å ha gravd opp grønnsaksbeddene. Han var ikke så diger, men hadde en busete oppførsel der han sparket i jorda og galte i vildens sky. Så ringte det på døra og utenfor stod det en mann med en hane til under armen. Han lurte på om vi hadde sett den andre hanen hans. I bakgården brukte han den ene hanen for å terge til seg rømlingen og det var vel først da vi forstod at det var en vaskeekte kamphane vi hadde fått på besøk. Disse dyra er ikke akkurat avla på gener for god oppførsel og som dere ser av bildet over tente hanefar på alle pluggene når han fikk se rivalen.

Etterpå ble vi bedt på hanekamp. Eierne lurte sågar på om ikke vi kunne tenke oss å investere i en kamphane. Det kunne vi tjene store penger på mente de. Men nei, grønnsaksdyrking ligger nok mer for oss. Vi fikk retta opp bønneplanter og okra og håper at de klarer seg. Men Tora er ivrig. Når Suzy og Carmen spør hvor hanen er på spansk '¿Dónde está el gallo' er hun helt med og springer mot kjøkkenhagen.

Mangosesong

 

I dag var vi på taket. Vanligvis er det kattenes territorium. Hver natt springer de rundt der oppe og bråker en god del på de tynne blikkplatene. I begynnelsen skvatt vi litt av levenet og lurte på hva i all verden som foregikk. Nå har vi på en måte blitt kjent med de og vi er glad for at de holder mus og rotter unna. Maia setter med jevne mellomrom ut litt melk i hagen på kvelden. Da tenker vi litt på pus hos bestemor i Porsgrunn og. Kattene på taket holder god avstand, men kikker på med kloke katteblikk. De har nok skjønt at hun Maia er en av de snille menneskene. Da vi kom opp på taket i dag var de ikke å se noe sted. Hvor er de hen på dagen mon tro? Men det vi egentlig skulle sjekke var om mangoene var modne. Vi fant ut at de bør få henge litt til -kanskje en uke.

Men sesongen er i full gang. Noen sorter, som de lange tynne gule, er blitt så modne at de går på billigsalg, tre for en, mens de digre gulrøde nå kommer for fullt. Siden de hjemme ikke var modne gikk vi og kjøpte noen ved pan-americanaen. Vi elsker frukt! Har vi sagt at vi i tillegg til mango har ett tre med sure appelsiner, ett med avokado, ett med nancite og ett med guava?

Tropisktemperert

Ja, vi har hørt at det er bra skiføre Norge rundt for tida. Dere må nyte det! Vi må klare oss med grønne skoger. Så er det til gjengjeld en ganske fantastisk variasjon av skog innenfor rekkevidde for dagsturer her. For Estelí ligger der de tempererte naturtypene furuskog og eikeskog møter den tropiske regnskogen. Furuskogen fra Nord Amerika har sin sørlige grense her og det er litt sært å se blandingen av bananplantasjer og bartre opp mot grensa til Honduras.

Forrige helg lå vi over i Tissey og gikk opp på toppen av et fjell som Maia døpte Pembafjellet etter et monster hun har tegna og finni på. Vi møtte ikke noen pemba, men det blåste noe voldsomt. Som dere ser er sveisen til Ola like forblåst som de pjuskete furuene som klamra seg fast der oppe. Ola har forresten fundert på om det der at håret har fått vokse så langt komer av at han ikke har noen arbeidsplass å gå til eller om det rett og slett er en respons på at Nicaraguas svar på Eidsvollsmennene har langt hår, skjegg og hornbriller. Maia mener det er fordi saksa har blitt borte. Antagelig falt ned bak det fastskrudde skapet eller blitt med Eilen på hånddukkekurs.

Eik og furu gjør fin skog og turtereng, men den mest intense naturfølelsen her omkring får en i tåkeskogen. Der jungelen tar over med bregner høye som trær og tjukke tjafser av lianer, orkideer og mose henger ned fra enorme trekroner.

Og dagens dyr er bladkuttermauren. De er noen hjerteknusere der de seint og tidlig toger rundt i jungelen med bladseil på ryggen. Bladet skal de fore soppen i tua med og samarbeid er et bedre ord enn konkurranse for å beskrive alt de driver med.