Hverdagslig

Det har vært stille herfra en stund. Etter mye farting og gilde besøk i julesommerferien har vi liksom kobla litt av fra verdensveven og roa ned i det lokale. Eller, ro og ro... Eilen jobber for fullt med kurs og annet på universitetet. Det går i alt fra workshop om sying av dukker til arbeid med utforming av den nye førskolelærerutdanningen. Hun blomstrer. Maia har det morro i barnehagen, smiler når hun går på bussen om morran og ler når hun kommer hjem på ettermiddagen. Tora og Ola er grasrota i familien -de som holder revolusjonen gående.


Det er et høydepunkt i hverdagen når det banker på og postmannen står der med post. Nå vet han godt hvor vi bor og det ser nå ut til at det ikke tar stort mer enn tre-fire uker å få en forsendelse hit fra Norge. Maia elsker det. Og da gjør Tora det og. Og selvfølgelig vi andre.
Adressa vår er lett: Foran biblioteket, på østsiden, Estelí, Nicaragua. Vi er heldig med den. Andre har adresser som: Bakeriet Don pan, to kvartaler nord, halvannet kvartal øst. Og slik er den selv om Don pan skulle ha skiftet navn eller lagt ned.


Brev og blogg møtes. Det er morro med blogg, men dataskjermen kan neimen ikke måle seg med en medtatt konvolutt.

En gang i blant drar vi på tur i marka. Adianyel og Maia ved elvebredden.

Søte dager

Mormor og bestefar har reist hjem. De var her i over to uker denne sommerferien. Nå sitter vi litt melankolske igjen med gode minner -og bilder. For hvis entusiasme kan måles i antall bilder tar bestefar Erling kaka. Han tok mer enn 1000 bilder! Mange av dem tok han fra sin faste plass på lasteplanet. Han tok passerende trafikk fra alle kanter med imponerende ro.

For vi har vært og farta igjen. To lange langhelger med E & E. Først til Selva Negra, et kombinert kaffeplantasje/naturreservat/hotell sted i nærheten av Matagalpa. Der ble vi vist rundt av eieren Eddy som er ingeniør, tegner, forfatter, kaffefarmer, meitemarkoppdretter og mye mer. Han minte oss egentlig ganske mye om Willy Wonka.

Og jammen hadde de en sjokoladefabrikk i Matagalpa også. Vi fikk smake hvordan sjokoladen smaker helt fra bønne til plate. Her viser en av arbeiderne (ikke en Umpa Lumpa) hvordan sjokoladebønnene knuses.

Så bar det via vakre Granada til stranda igjen. På Playa Coco var det full fart og full avslapping samtidig.

Erling tar bilde av en skilpaddeunge på vei ut i den store verden.

Tora er allerede i den store verden.

Så takk for fine dager mormor og bestefar! Nå er det mindre is og prinsesseting å få her. Men akkurat det er kanskje greitt, man må jo passe seg for å bli som Veruca Salt også...
Og tenk; på mandag begynner barnehagen igjen!