Fra fincaen

 

Vi bor i en by, men egentlig er vi på landet her i Estelí. Nicaraguas svar på Klæbu var det en som mente. Det stemmer ikke helt for det skal bo over hundre tusen her, men at det er et jordbruksområde er det ikke tvil om. Det virker som de fleste har flyttet til byen i løpet av de siste to generasjonene og nesten alle har nær familie på en liten gård - en finca. Og livet på landet er det virkelige livet; dit en drar for å roe ned og ha det fint med familien. Temmelig likt den norske hytta altså. Bildene her er fra fincaen til norgesvennen Jeydis. Vi hadde en kjempelørdag. Vi fikk sopa de gallo, som er det en lager når en skal kose seg stort på landet. Så kom uværet. Trær knakk i vinden og regnet dundra ned. Maia og Tora lo og hoia når vi etterpå, med en diger kål og en pose mango, tok oss opp langs flomelva for å finne ei brukbar bru.

Som lesere av denne bloggen vet så har vi en slags finca her i hagen og vi. Om ikke vafler kan konkurrere med kokt høne så var det allikevel stas med besøk av Omara og en liten del av storfamilien hennes her en dag.

 

Og jammen var det søndagsbesøk som dreiv oss ned til Granadaområdet sist helg også. Men tro til den grønne tråden i denne bloggen viser vi heller bilder fra naturen enn fra middagsbordet. Vi var nemlig også oppe på vulkanen Mumbacho. Det var et magisk sted. Jungelen veltet seg ned i det gamle krateret som fremdeles lukta svakt av svovel. Bregnene er fra en annen tid på jorda, før blomstene til og med. Også bare det å vite at det bor pumaer der... 

17. mai!

Vi ligger noen timer etter her i Nicaragua. Men 17. mai hadde vi -og her kommer endelig bloggposten om det. Maia fikk besøk av mamma og pappa og feira dagen i barnehagen. Vi viste fram et lite stykke Norge. Først hadde mamma dukketeater om Bukkene Bruse også lekte vi stykket etterpå. Så viste vi fram bilder fra Norge på veggen; fra hjemme på Keyserløkka og fra barnehagen i Tøyenparken og fra turer i skogen, på fjellet og på fjorden -både sommer og vinter. José Manuel kunne tenke seg å flytte over til snøen for å hoppe fra hyttetaket med det samme. Flere av dere som leser denne bloggen ble vist fram der på veggen til stor undring og beundring. Også viste vi bilder av 17. mai barnetog og kongefamilien (ja sånn har det blitt). Litt potetløp og kake ble det også tid til og de ande var enig om at det var gøy selv om vi ikke hadde piñata på festen.

Tora var hjemme med Carmen og Gunnar, men hun fikk også merke at 17. mai er litt spes for vi fortsatte feiringa hjemme. På bildet under ser dere at paparazzien har tatt Tora og Gunnar på fersken i det de deler en is.

Fordi vi liker alt det grønne tar vi med et bilde fra skogtur i Jinotega sist helg også.

Det gror

I dag var det hagearbeid i patioen i barnehagen. Maia og de andre rydda og raka i ugrasset som har vokst opp de siste ukene. Neste uke skal alle ungene ha med seg ei plante hver for å pynte opp lekeplassen med. Vi har ikke noe bilde av akkurat det, men vi har tatt noen andre bilder i dag som også viser at det spirer og gror som bare det i Estelí nå. Over ser dere avokadoene på treet i hagen vår. Vi klatrer opp og kjenner på de og gleder oss til de blir modne. I mellomtida gasser vi oss i supergod mango, for nå er de så modne at vi for første gang har opplevd nedfallsmango.

Grunnen til at det gror er selvfølgelig at regntida har begynt. Her er et bilde fra bakgården vår som viser hvordan det regner når det regner her. Vi har ikke svømmebaseng selv om det ser sånn ut. Men vi lurer på om naboen har kommet i skade for å tette igjen avløpet der ute i forbindelse med oppussing av sin egen bakgård. Heldigvis er det en del å gå på før det flommer inn over trappa. Og som dere ser så er plantene fornøyde.

Mange av plantene her er fornøyd med lite. Det finnes til og med en slags plante som vokser på telefonledningene! Tilandsia heter de visst. Dette bildet er fra borti gata.

Også er det den planta her. Den har vokst inn gjennom en sprekk i veggen og ser ut til å slå seg ned i dusjen. Bare hyggelig det. Dusjen vår er forøvrig av den varianten som varmer opp vannet med varmekabler inne i selve dusjhodet. Vi har aldri hørt om noen ulykker med den, men vi er forsiktige med å strekke oss siden det første navnet Ola lærte på denne modellen var "the Colombian suicide shower". Huset vårt er altså ikke helt tett. Når det regner er det teltturstemning her inne. Og når det virkelig bøtter ned så slutter også taket å virke noen steder. Vi var en tur oppå der for å inspisere i dag. Der møtte Maia en av takkattene og vi valgte å tenke mer på de lekasjene mañana.