God jul

Endelig kom bestemor!

 Og hun kom sammen med onkel trebein!

Og samtidig kom Ragnhild og to andre venner! Så Eilen tok en jentetur til Miraflor i går. Og vi andre storkoser oss i huset, i byen og på tur i marka med mazdaen.

Her viser vi lekeplassen i Parque Central. Så mye å vise fram og egentlig ingen tid til blogging nå, men nå vet dere at vi har det veldig bra i adventsinnspurten. Mer i morra -og god jul!

¡Feliz cumpleaños Tora!

Gratulerer med dagen Tora! Det var snø og vinter da du ble født og det er sol og sommer når du blir ett år. 

Fyrverkeriet på det øverste bildet gikk i lufta i forbindelse med åpningen av museet på plassen utenfor her vi bor. Vi syns det kan feire Tora og. Hun er med høyt og lavt, til vanns og til lands, og suger inn inntrykk med forundring, smil og en forbausende ro. Nylig har hun imidlertid lært seg å si nei med kraftig hoderisting og hennes store framskritt er like ved gange. 



Alle disse bildene er fra de siste to-tre ukene, men ingen er fra de siste tre dagene. For nå er det Tora som har vannkopper og den elendige sykdommen er ingen spøk når du har såpass liten plass til så mange vabler. Men det verste er over nå!

Varm advent

Nettene er lange og en slags kulde har satt inn i Estelí. Maia har kalender og det står strålende plastikkjuletre i butikkene, så noe er i gjære. Men nå venter vi veldig på at bestemor og onkel Kyrre skal komme og få julestemninga helt på plass. I helgen dro vi på oppdagelsesferd til Laguna De Apoyo og Granada sammen med Kim og Jørgen. Bildet over og under er fra bryggekanten ved Apoyo -en vakker vulkansjø med naturlige varmekabler og irrgrønn skog ned langs de gamle kratersidene.

Granada er det mye å si om, men i denne omgang nøyer vi oss med å vise et bilde av det de her kaller Mono Araña, eller edderkoppape på norsk. De henger lett som bare det i en grein etter haletippen. Denne var med i en gjeng som var plassert ut på en liten øy i den store innsjøen ved Granada, Lago Nicaragua. Tora hadde veldig tenning på disse apene. Samme typer på en måte.

Slange!

Endelig kan vi bringe en historie som vil glede Ylva nede ved Naturhistorisk på Tøyen! Det var på søndagstur i verneområdet Tisey at vi møtte denne dama. Maia gikk først oppover bakkene da hun og Eilen plutselig hoppet baklengs på stien. Bak kom Ola og Tora og skjønte raskt hvorfor de der framme hadde fått seg en støkk. En slange på omtrent hallvannen meter buktet seg over stien! Hun virket hverken særlig redd eller sinna og vi kunne på trygg avstand beundre det fascinerende dyret. Skrekkblandet fryd er en fenomenal følelse. Var det en korallslange? Er ikke i så fall den blant de farligste? Hjemme igjen forsøkte vi å bestemme arten på internett og kom fram til at vi nok hadde møtt en art i den ufarlige Lampropeltis slekta. Den ligner til forveksling på korallslangene, men den skiller seg ved at den røde hovedfargen deles opp av bånd som er svarte ytterst og gule inni, mens korallslangens bånd er gule ytterst og svarte inni. Huskeregelen er "Red on yellow will kill a fellow, but red on black is a friend of Jack" 

Moro. Ola som har studert tropisk økologi i nabolandet Costa Rica en gang for elleve år siden koser seg med gjensynet av bromeliader og andre neotropiske spesialiteter og om ikke Wikipedia hadde kommet hukommelsen i forkjøpet, kunne han fortalt at akkurat dette fenomenet, at en ufarlig art ligner til forveksling på en farlig art, er et eksempel på mimicry -at den ufarlige arten har evolvert trekk som skremmer bort predatorer fordi de assosieres med fare. Lure greier.

Det nederste bildet er fra seinere i dag og er tatt med for å berolige bekymrede lesere. De røde prikkene dere kanskje kan se noen av i ansiktet til Maia har ingenting å gjøre med slangen, men er restene av forrige ukes vannkopper. Bildet er fra 1500 m.o.h. og som dere ser er det friskt og kjølig der oppe.

Til å gråte av

Maia har fått vannkopper, og det noen skikkelig fæle noen også. Nå er vi hjemme alle sammen og passer på hverandre som best vi kan.  Etter råd fra venner og doktor bader Maia i kamomilleoppkok og har samtidig funnet ut at kamomillete lindrer litt inni og. Men egentlig er det jo ikke annet å gjøre enn å holde ut til kroppen får bukt med viruset.

En ting vi gjør for å holde ut er å lese Charlie og Sjokoladefabrikken som Jørgen og Kim hadde tatt med seg fra Norge. Den er så bra at Ola får gråten i halsen av å lese i den.

I går, etter at vi akkurat hadde lest om hvor ille den fattige Charlie hadde det før han finner gullbilletten, banket det på døra. Utenfor stod en gutt som spurte om han kunne få noe mat. Dette er noe vi ikke har skrevet om her på bloggen enda, nemlig fattigdommen og at mange barn og gamle ikke har nok å spise. Dette er en stor trist ting. Vi mangler ingenting her, mens de noen kvartal bortenfor har jordgulv. Gutten fikk den porsjonen som var igjen av middagen vår. Han ble glad, men det skal ikke være sånn.

Tre menn og en baby

Våre venner Jørgen og Kim er på besøk i Nicaragua. På mandag, mens Eilen var på jobb og Maia var i barnehagen, dro vi andre fire på tur til Miraflor, et fantastisk fjellområde med frodig tåkeskog og stolte bønder som gjør sine egne ting i sin egen tid. På det nederste bildet står Ola og Tora og beundrer bladene på ei plante som kalles biologens paraply.